Beskrivelse:

Menneskene sier jeg heter Helge, men jeg kommer bare om du roper på Pus. Og det forteller egentlig ganske mye om meg. Jeg har en mening om det meste.

For å skru tiden litt tilbake så startet jeg nye året med ett liv mindre.
Jeg hadde gått ute alene, sulten, kald og våt. Faktisk så sulten at dyrlegen sa jeg antagelig bare hadde overlevd etpar dager til. Heldigvis var det noen snille damer som ga meg både varmt husrom og hjerterom. Jeg har spist og sovet meg gjennom det meste av tiden etterpå. Nå har jeg en sunn vekt, full mage og er full av energi og fantestreker. Den vakre pelsen min er på tur tilbake også. Jeg var så full av tover at jeg ikke engang klarte å bøye hodet mitt og selv om de sier at katter ikke kan gråte så rant det tårer ut av øynene mine når de vondeste tovene forsvant.

Jeg forteller dette for at du skal forstå at jeg har litt vanskelig for å bare slappe av og stole på mennesker. Jeg vil så veldig gjerne, men jeg trenger tid og tålmodighet. Plutselig kommer savnet av kos over meg og jeg kryper inn i armkroken din og ber om å bli klødd bak øret, under haka og få suss i panna. Så husker jeg brått at mennesker ikke bare er snille og jeg biter deg advarende i fingeren for å få deg vekk. Ikke hardt og vondt, men du gjør klokt i å ta imot advarselen. 

Jeg elsker barn. Simpelthen bare elsker dem!
Men i og med at jeg fortsatt er mye redd og kan si ifra med bitt og klor så trenger jeg å være rundt større barn som forstår seg på katter. Jeg har imidlertid oppført meg eksemplarisk når mindre barn har vært på besøk. Bare holder meg nær dem og stirrer henført på dem.

Åja, fosterfamilien min har en pelsdott de kaller hund. Nå synes jeg hunden var litt skummel til å begynne med og prøvde å psyke den ut av huset med øynene mine. Fra et trygt sted, på avstand, selvfølgelig. Nå fungerte ikke det. Hunder er vel ikke så smarte som katter... men jeg har blitt vant til at den svinser rundt her og i takt med at energien min har kommet tilbake så vil jeg leke! Prøver å leke med dotten, men jeg har nok ingen erfaring med lekekompiser og er litt røff når jeg strekker ut en pote. Så jeg kan godt bo med hund som er kattevant, men hunden bør ikke være av den sarte typen som ikke klarer å sette meg på plass pent når jeg blir for ivrig.
Andre katter aner ingen om jeg vil trives med. Nødhjemmet mitt hadde flere puser, men der virket det som om de ikke likte meg(!) Forstå det den som kan?!

Som seg hør og bør så sover jeg en del og da drømmer jeg om min egen familie som aldri vil kaste meg ut alene igjen. Altså, ut vil jeg. Jeg er ingen innekatt, men jeg trenger desperat alt som ligger i ordet kjærlighet også. Jeg har så mye av det inni meg og bare jeg får tid til å bli trygg så vil jeg øse det over deg!

Dyrlegen sier jeg er sånn ca 4-ish år og jeg har mye spinnvill energi tidvis. Derfor er det familie jeg ser for meg i drømmene mine. Så sant du ikke har et liv hvor du bare har tid til meg når jeg er våken så vil jeg trenge flere to og/eller firbeinte å spille på.

Som nevnt over her har jeg egne meninger og jeg er ei stor og sterk gutt som kunne gjort det vanskelig for menneskene å ikke høre på meg. Jeg er imidlertid også veldig snill. En veldig god og snill gutt.

Kan ikke si jeg er veloppdragen, siden jeg ikke har fått det de kaller oppdragelse. Jeg lærer imidlertid fort og ønsker å gjøre deg fornøyd. Skjønner med en gang om du ikke liker noe og prøver (nesten) ikke igjen. Jeg er veldig smart og bruker masse tid på å lære strategier for å få det som jeg vil. Uten å irritere deg altså. Og det her er viktig. Fostermor tror ikke jeg ville taklet type “kjeft” veldig godt før jeg er blitt voldsomt trygg på deg. Jeg lærer om du sier ifra med “nei” og “ikke” i milde ordelag.

Jeg er redd for sinte stemmer. Sånn veldig redd. Noe som har bydd på vansker for fostermor som har en tenåring i hus. La oss bare si at den tenåringen har sluppet lett unna i tiden jeg har vært her. Kanskje ikke så rart den tenåringen er like betatt av meg som jeg er av den.

Forresten, fostermor tror ikke jeg har opplevd så mye av lek og moro før. I allfall har alle leker vært skumle og ubegripelige til å begynne med. Nå ser det ut som om det er ganske mye som er gøy å kaste rundt på likevel, men om du har en pappeske, en fjær og en kattetunell så er jeg lykkelig!

En myk soveplass, en dokasse (som jeg er flink til å bruke) og etpar skåler med mat (som blir fylt opp etter hver dupp jeg tar) så er jeg egentlig klar for å flytte inn.

Krever ikke mye jeg altså! Forresten, gi meg noe å kvesse klørne på så blir du (og møblene dine) også lykkelige.

Det kan se ut som om det er litt skogkatt i genene mine, hvilket vil si en flott hårmanke som må få stell. Akkurat nå er det kanskje lett å la seg lure av sommersveisen jeg måtte få, men fostermor børster likevel daglig og jeg elsker den børsten. Pelsstell kommer til å gå lett. Det er helt ok at du løfter på meg, men jeg foretrekker fast grunn under føttene.

Jeg går ikke frivillig inn i reiseburet, men gir bare uttrykk for at jeg ikke har lyst før jeg enkelt lar meg bli plassert der likevel. Bilkjøring er også helt greit.

Litt spennende å se på verden der ute … Tenker jeg tar en powernap nå og drømmer om at kanskje akkurat du vil gi meg en ny sjanse til et godt liv.